Mangler du lesestoff i sommer? Les "fra revunge til verdens beste" her

Postet av Lommedalens IL den 10. Jul 2020

Fra revunge til verdens beste


Datoen er 07. mars, 2020.

Vi befinner oss på Kvitfjell sammen med flere tusen andre ivrige alpin-fans. Sola står høyt på en kraftfull blå himmel i Ringebu kommune, og pulsen stiger når speakeren nevner at den neste på start er Aleksander A. Kilde, Lommedalens IL. Både han og vi vet at for å vinne verdenscupen sammenlagt, må han prestere på hjemmebane. Aleksander har aldri tidligere i sin profesjonelle karriere vært på pallen på Kvitfjell.

Han skyter fart ut ifra bua og nærmest flyr nedover utfor-løypa. Aleksander klokker inn på tiden 1:48:16. noe som gir ledelse. En enorm jubel fra hjemmepublikumet høres mens Aleksander vinker til publikum. Kan det holde når de øvrige verdensstjernene angriper bakfra? Det ender med 2.plass, 14 hundredeler bak Matthias Meyer.

Resultatet på Kvitfjell gjør at Aleksander A. Kilde leder verdenscupen totalt foran Alexis Pinturault. Nå gjenstår kun noen få renn før det hele skal avgjøres. Ekspertene tror det kan gå veien for Lommedalens store sønn.

Kvitfjell skulle vise seg å bli det siste rennet grunnet koronavirusutbruddet.
Aleksander Aamodt Kilde, Lommedalens IL, er vinner av verdenscupen i alpint sammenlagt


- Alltid klar for nye eventyr
Det var i Krydsbybakken det startet; i bakken vår. Aleksander vokste opp i Haugsåsen i en idrettsinteressert familie, med mor Kristin, far Einar og storebror Andreas.

- En blid og snill gutt, som lett fikk seg venner. Slik beskriver Kristin sin yngste sønn.
- Som barn var Aleksander en veldig aktiv, leken og fysisk gutt. Han var veldig hjemmekjær og likte seg best i sin egen seng, fortsetter Kristin. Han var et aktivt barn og Aleksander var alltid klar for å finne på noe med sine kompiser i Lommedalen, så skolen kom dessverre i andre rekke.  

- Han var flink, men absolutt ikke interessert. Han satt alltid ytterst på stolen klar til å løpe ut til venner for nye fysiske utfoldelser og eventyr.

Aleksander var som regel en pliktoppfyllende gutt med en veldig smittende latter, men Kristin føyer til at hun måtte heve stemmen noen ganger.

- Når det gjaldt hans prioriteringer rundt leksearbeid, hendte det nok at vi måtte si tydelig ifra. I Krydsbybakken trivdes Aleksander veldig godt, og han var svært fornøyd når han fikk være med storebror Andreas. Som ung gutt satte Aleksander av mye av tiden til aktivitet. 

- Øvelse gjør mester, og så aktiv som han var, ble han glad i og mestret mange idretter. I alpint, bandy og fotball deltok han i organisert trening, men vannsport og sykling var også høyt på listen. 

Det var en ting Aleksander sa tidlig ifra om til sin mor, og det var at han skulle bli idrettsutøver. 

- Det var ikke fordi han hadde mange idrettsidoler, men rett og slett fordi han elsket aktivitet og lek. For Aleksander skulle idrett være lek og moro.

- Et fantastisk alpinmiljø
- Du finner ikke et bedre alpinmiljø enn i Lommedalen. Det går igjen etter flere samtaler med familie, trenere og lagkamerater. En gruppe med engasjerte og ivrige trenere som stilte opp til enhver tid for å sette løype og ta med gruppen på flere treningssamlinger. Med Thorleif Gunhildrud, Torolf Bjørnsgård, Vidar Birkeland og Bente Dahlum i spissen, var det ikke rart Aleksander trivdes så godt på treninger. Gjennom alpinmiljøet fant han også fort tonen med bestekompisen, Endre Bjertness.

-Det jeg husker best fra alpinmiljøet i Lommedalen er det store engasjementet fra løpere, trenere og foreldre, sier Endre. 

-Det var alltid godt humør på trening, uansett vær; både på ski og barmark. Endre, som var både skikompis og nabo, tilbrakte mange timer sammen med Aleksander. Endre beskriver Aleksander som en helt rå lagkamerat, og han legger til at de ikke bare konkurrerte som alpinister. 

-Vi konkurrerte i alt mulig og motiverte hverandre til å bli bedre i alt fra ski til fotball, løping, bordtennis, basketball, stuping, ja, hva det enn måtte være. Både Endre og Aleksander opplevde miljøet og entusiasmen som en av de viktigste faktorene for at de tok stegene i ung alder. 

-Vi kjørte mange tunge barmarksøkter, bl.a. trappeløp og hopp i Kirkebybakken på mørke høstkvelder. Det var tøft, og vi gruet oss til den dagen i uken, men det var veldig motiverende når man kom i gang. Vi pushet hverandre alltid til å klare litt mer. Han forteller videre at gruppen satte ambisiøse mål med sprø treningsmetoder for å motivere til å nå langt. 

Tidligere toppalpinist, lagvenninne og Lommedalen-alpint kjører, Kristine Haugen, var selv involvert i gruppens «sprøe» treningsmetoder, og hun kan selv huske den fantastiske treningsgruppen i Krydsbybakken. 


-
 Alpinmiljøet i Lommedalen når jeg vokste opp var enestående. Når jeg sitter her og ser tilbake på mine år som revunge, har jeg bare positive minner og en haug med skiglede. Jeg tror du skal lete lenge etter et bedre sted å vokse opp for å bli alpinist. Revungene bevarte sitt fantastiske miljø med å reise rundt sammen med trenere og foreldre.

-Vi hadde foreldre som hjalp til som trenere og generelt med andre ting. Det var en dugnadsånd uten like, de ønsket å legge til rette for at vi skulle ha den beste treningen og det beste miljøet. Kristine var selv en som fikk smake på toppidrettslivet, og hun sier at for henne er det ingen overraskelse at Aleksander er der han er nå.

 -Han utfordret alltid seg selv, pushet grenser og ga seg aldri. Han var råsterk og hadde en kroppsbeherskelse uten like. Dette er kvaliteter han hadde fra starten og som han har tatt med seg videre. Han trente mer og var råere enn de fleste.

- Kloke valg, støttespillere og harde økter
 
Det er ingen nøyaktig oppskrift på å bli verdens beste alpinist, men det er ingen hemmelighet at man må like å trene mye. Thorleif Gunhildrud var en av trenere i Lommedalen Alpint, og han har fulgt Aleksander fra han var 9 år gammel. 

-Første gang jeg så han, var i Krydsbybakken som 4- åring der han tok heisen alene. Etter mangfoldige timer i bakken, startet Aleksander på alpint i Lommedalen sammen med en stor 1992-gruppe. 

-Gruppen bestod av 35 energiske og unge utøvere, og ved siden av meg, bestod trenergruppen av Bente Dahlum, Gerty Lund, Vidar Birkeland og Torolv Bjørnsgård. At Aleksander var talentfull og allsidig kunne man se tidlig, men det var også andre i gruppen som var på samme nivå. Så utviklingen hans hadde en jevn progresjon til han var ferdig utvokst. Hvem som blir god til slutt er vanskelig å spå, men Aleksander har tatt mange riktige valg underveis og holdt seg borte fra de store skadene. 

For Aleksander har virkelig tatt store steg og noen kloke valg opp gjennom årene, noe sportsjefen i alpint, Claus Johan Ryste, har vært vitne til. Han understrekker også hvor viktige en utøvers støttespillere er. 

-Som alle idrettsutøvere som bruker så mye tid på idretten som Aleksander har gjort, så har nok familien med mor, far og storebror vært helt avgjørende for at Aleksander har klart å bli så god som han er. Sportsjef Ryste bor selv i Lommedalen, og han trekker frem Lommedalen sitt skimiljø som et godt grunnlag for å kunne nå langt. 

-Treningsmiljøet, trenerne og bakken i Lommedalen i barnealder er viktig i en treningsgruppe med treningskultur og iver. En skiklubb med egen heis som gjør at man kan trene mye og variert sammen med likesinnede, har også vært en viktig forutsetning.

Det finnes ingen snarveier til suksess. Det er beinhard jobbing som skal kobles opp mot idrettsglede.

-En ting vi også vet er at man må stå mye på ski over lang tid. Man må utfordre seg selv teknisk og taktisk, og man må trene bredt for å bli en god skiløper. Skiteknikk kommer gjennom målrettet arbeid over veldig mange år. Samtidig må man føle glede over å stå på ski i alle mulige former for å utvikle «skifølelse». All trening er kanskje ikke like artig, derfor er gleden over aktiviteten i seg selv noe du bør ha med deg, poengterer Claus Ryste avslutningsvis.










- Lagkamerat og rollemodell
Aleksander skal ha stor ære for å ha kommet så langt, og han har lagt ned enorme mengder med trening for å nå verdenstoppen. Et fantastisk skimiljø, trenere som reduserte jobben sin for å legge ekstra til rette, en familie som alltid fulgte opp og en enorm støtte fra lagkamerater samt et «godt hode», har ført Aleksander dit han er i dag. Med et smittende smil, sin ydmyke personlighet og en latter som får enhver til å trekke på smilebåndet, er det ikke rart at han er populær og en fantastisk rollemodell.

- Han er ydmyk, hardtarbeidende og snill. Samtidig er han en arbeidshest, en nivåsetter og et bindingsledd mellom fartslaget og teknikklaget, forklarer OL-vinner, Kjetil Jansrud om sin lagkamerat. Aleksander og Kjetil har tilbragt mye tid sammen på landslaget. Hvem husker ikke Super-G rennet i Kitzbühel 24.januar.2020, da Aleksander kjørte inn til delt ledelse og det første han gjør er gi lagkompisen, Kjetil Jansrud, en detaljert løyperapport pr telefon. Kjetil kjører inn til seier og skryter Aleksander opp i skyene.

- Han tar vare på de rundt seg og sørger for at laget alltid er avhengig av ALLE for å lykkes, legger Jansrud til.

Vi spurte OL, VM og NM-mesteren om hva som skal til for å bli verdens beste alpinist. Kjetil tar frem tastaturet og skriver;

-Ved å ta de mulighetene som man ser, og også de som ikke er så lette å se. Samtidig tar du de mulighetene som er usynlige. Han er heller ikke i tvil om at Aleksander kommer til å fortsette på topp i flere år fremover.

- Han har en arbeidsmoral og en smartness enhver utøver misunner. Han har alltid vært flittig, nysgjerrig og har virkelig tatt steg og utviklet seg mentalt. Han løser oppgaver som en erfaren World-cup utøver og det viser seg nå med den store kula». Avslutningsvis tar vi bladet fra munnen og skal endelig finne ut hvem OL- og VM-mester Kjetil Jansrud mener har betydd mest for Aleksander gjennom reisen til å bli verdens best alpinist.

Hvem som har betydd mest for Aleks? Kjetil! Helt klart, Kjetil Jansrud. All day long.


 


0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline